Det finnes en tydelig sammenheng mellom hvordan cannabis omsettes og hvilke helseskader og sosiale konsekvenser vi ser i samfunnet. Et uregulert og ulovlig marked gir grobunn for organisert kriminalitet, dårlig kvalitetskontroll og økt risiko for sårbare grupper.

Statlig regulering handler derfor ikke om å oppmuntre til bruk – men om å ta ansvar.

Et statlig kontrollert cannabistilbud er ikke en vanlig butikk. Det er et folkehelsetiltak – et verktøy for å redusere skade, beskytte unge og sikre at voksne som velger å bruke cannabis, gjør det på en trygg og informert måte.

Slik vi har sett med alkohol i de nordiske landene, peker Verdens helseorganisasjon (WHO) på at begrenset tilgjengelighet, forbud mot reklame, og avgiftspolitikk er effektive grep for å redusere skade. Disse prinsippene fungerer – og de kan overføres til cannabis.

En tryggere løsning – på samfunnets premisser

Erfaringer fra land og delstater som har valgt en kommersiell modell, som i deler av USA, viser at legalisering alene ikke er nok. Uten offentlig styring blir cannabis en profittdrevet industri, der salgsmål, mersalg og aggressiv markedsføring raskt får fotfeste.

Det har ført til normalisering blant unge, økt bruk i sårbare grupper, og en uklar grense mellom informasjon og reklame. Når kommersielle aktører har økonomiske insentiver til å utvide markedet, undergraves mål om folkehelse og ansvarlighet.

En statlig modell, derimot, setter helse og samfunn foran vekst og profitt. Det er forskjellen på å tilby – og å oppfordre.

For mye frihet, for liten kontroll

En statlig aktør har ikke økonomiske insentiver til å drive mersalg. I stedet skal ansatte ha opplæring i virkning, risiko og samspill med andre rusmidler. Kunder skal møte kunnskap, ikke kommersielt press.

Alderskontroll, rusvurdering og informert veiledning er en integrert del av ordningen – ikke et unntak. Slik sørger vi for at bruk skjer med forståelse og respekt for risiko.

Ansvarlig salg og kompetente ansatte

Et offentlig system gjør det mulig å stille strenge krav til produksjon, innhold og distribusjon. Produktene er testet, merket og standardisert – med kjent styrke og virkning. Dette beskytter forbrukeren og gir helsevesenet bedre innsikt i bruksmønstre og mulige konsekvenser.

Deler av produksjonen kan også foregå i statlig regi eller gjennom godkjente, lisensierte aktører som følger miljøstandarder og arbeidsrettigheter. På den måten kan staten sikre at kvalitet går foran kvantitet – og at etikken ikke overlates til markedet alene.

Kvalitetskontroll og statlig produksjon

Et statlig regulert system vil skape behov for fagfolk i hele verdikjeden – fra analyse og dyrking til salg, forskning og opplysning. Lokale produksjonsenheter, kompetansemiljøer og utsalgssteder kan gi arbeid og utvikling i hele landet. Dette er et nytt felt med potensial for grønn innovasjon, helsefaglig fordypning og inkluderende arbeidsplasser.

Nye arbeidsplasser og lokal verdiskaping

Som statlig aktør kan man forhandle priser, holde lav avanse og reinvestere overskuddet i forebygging, behandling og rusforskning. Overskuddet bidrar dermed til fellesskapet – ikke til private investorer.

Samtidig reduseres kostnadene samfunnet ellers ville hatt knyttet til kriminalitet, helse og marginalisering. Det er god folkehelse – og god økonomi.

Økonomisk og sosial gevinst

Gjennom kontroll over produksjon og distribusjon kan Norge også gå foran med krav til bærekraft, miljø og anstendige arbeidsforhold – både i inn- og utland. Statlig regulering gir ikke bare tryggere produkter – det gir også et mer rettferdig og transparent system for alle involverte.

En bærekraftig og rettferdig modell

Statlig regulering av cannabis er ikke en invitasjon til økt bruk. Det er en invitasjon til å ta kontroll. Det er et alternativ til forbudets skadevirkninger og markedets kynisme – bygget på kunnskap, åpenhet og ansvar.

Akkurat som Vinmonopolet har vært et kraftfullt virkemiddel for norsk alkoholpolitikk, kan en statlig cannabisordning bli en ny milepæl i vår ruspolitiske utvikling.

Når kunnskap får styre